FAR FORTELLER

Oppvekst i krigsåra

Glimt av hendelser og forhold som jeg kan huske fra krigsåra fra 1940-45, der jeg hadde seks skoleår 1. – 6. klasse.

Jeg bodde den gang sammen med mor og far og søsken i bynært område.i Tyskerne hadde okkupert den skolen vi egentlig skulle gå påii, så vi gikk på flere steder i området: på gårder der det var stor nok «sal», på sportsstuer og bedehus. En klasse på hvert sted. Av den grunn hadde vi ingen kontakt med andre klasser, men jeg tror vi lærte like mye som om vi skulle gått på en vanlig skole.

Vi bodde slik til at vi på vei til skolen måtte gå forbi skolen der tyske soldater holdt til – passere forbi vakten i skilderhuset – uten at dette førte til noen vanskeligheter.

Mitt første skoleår hadde jeg på en gård. Der hadde vi stort område til lek i friminuttene. Skoletannlegen hadde også kontor på en gård. Det var et sted som vi gjerne så at vi slapp litt lett ifra. Skolegangen vår artet seg vel som den gjorde for de som gikk i ordentlige skolestuer.

I mitt første skoleår kan jeg ikke huske at rasjoneringen var så merkbar, men det kan jo skyldes at jeg var så liten at jeg ikke fikk med meg så væl det som var situasjonen. Etter hvert ble rasjoneringen veldig merkbar, det aller meste var det rasjoneringskort på. Og tøy og skotøy måtte man skrive overbevisende søknad om til forsyningsnemnda i kommunen. Det er litt merkelig når en ser på forholdene da og nå: Den gang var det tomt for varer i butikkene bortsett fra rasjoneringskvoten – mot nå, når det bugner av varer. Og nå har jeg hørt at folk til og med klager over at det er for smalt vareutvalg!

Krigsåra hadde etter det jeg husker veldig kalde vintere, og ettersom klærne ble dårligere ble det mye frysing. Men den gang, som ofte før, var kvinnene de som til en viss grad reddet situasjonen. Gamle klær ble tatt ned fra loftet, sprettet opp i sømmene, klippet for nye formål og sydd om til brukbare klær. Det ble produsert en masse ting som man kunne få kjøpt utenom rasjoneringen, som jeg tror det er vanskelig å få folk i dag til å tro. Det ble laget ting av flettet papirhyssing. F.eks sommersko med tresåle, som var skåret på «halv ved» slik at det ble en viss bevegelighet i sålen, mens overlæret var av flettet papirhyssing. Det var sjelden disse skoene overlevde første regnværet.

Ordentlig såpe fantes ikke. Det var noe i handelen som kaltes B-såpe, men jeg tror man like gjerne kunne vaske seg i bare vann for å bli rein. Ellers var det erstatningsprodukter som kaffeerstatning, søtningsmidler og mye annet som jeg ikke husker – men det var mange slike erstatninger. Ikke at det gjorde meg noe, men tobakk var det streng rasjonering på. Det førte jo til at det ble dyrket tobakksplanter som en kunne få levert til Brumunddal Tobakksfabrikk og få igjen sigaretter og rulletobakk, eller en kunne gjøre det sjøl.

Kjøtt var det nesten umulig å få kjøpt, og som jeg har hørt senere ble dyra på hver gard telt og de dyra som ble slaktet måtte leveres til den tyske hæren. Jeg hørte at det visstnok var noe omsetning av kjøtt på svartebørsen, men til priser som det ikke gikk an å betale av vanlige inntekter. Men, vi skaffet oss kaniner, og far som var en nevenyttig mann lagde kaninbur. Fine bur med ynglekasse, og utebur som ikke hadde netting i bunnen. Der kunne kaninene ete opp graset, så kunne vi flytte buret og så hadde de mer gras. Men det meste av graset måtte vi finne andre steder. Veikantene ble høstet så mange ganger at det til slutt var bare løvetann som vokste der, og det var jo det beste en kunne by

kaninene. Far slaktet kaninene, og de ble et velkomment tilskudd til kostholdet. Vi hadde etter hvert flere titalls av dem, og jeg måtte, med sykkel og jutesekk, finne gras lenger unna.

Far slo gras med ljå i hagen, som ble tørket og lagret som høy i uthuset. Og vi høstet lauv av selje og rogn som ble lagret på samme sted. Dette fôret ble brukt om vinteren, på langt færre kaniner enn det vi hadde om sommeren.

En gris hadde vi også. Far lagde en grisebinge i uthuset som den var i til innunder jul, da den ble slaktet. Og da var det ikke noe som het fryseboks, de hermetiserte kjøttet i bokser og Norgesglass. Far loddet lokket på boksene og denne hermetikken ble veldig god. Og så hadde vi noe som reddet matlagingen: poteter! Tomta vår var ca. 1,5 dekar, så der hadde vi en liten potetåker, samt at mor hadde kjøkkenhage med forskjellige grønnsaker og far hadde noen tobakksplanter. Og så hadde vi 3 apaler og 3-4 bærbusker. I tillegg til denne bæra plukket mor og vi unga mye skogsbær og villbringebær.

Ja, jeg skriver dette som om dette var noe som gjaldt vår familie, men slik var det ikke. Det var mange som hadde kaniner – derfor var vegkantene reine og fine - i veldig kontrast til det vi ser i dag. Nå er det bare stygt ugras.

Om vintera under krigen var kalde, så var det ikke noe hinder for aktiviteten i 6 skibakker som lå fra det vi kalte «Skistua» vår og langs høyden ned mot Mjøsa. Vi hoppet i timesvis så mye vi hadde tid til. Vi hadde bare ett par ski den gang, hoppski. Disse var jo ikke særlig godt egnet til å gå på. Jeg kan huske en gang klassen var på skitur til HIL-hytta som lå oppe på Furnesåsen. Da var det mye motbakke og strabasiøst for oss gutta som hadde hoppski, mens tilbaketuren gikk lekende lett.

Pengene som var under krigen var et kapittel for seg, det var 1-øre, 2-øre og 5-øre. Disse var laget av det «edle» metallet Jern. 10-øren og 50-øren var laget av en ukjent legering som heller ikke var edelt metall. Enkroningen var grønn papirseddel og gikk under navnet «Bolsjeviker». 2-kronen var en rød seddel. 5-kroningen mener jeg var blå, men den (og større sedler) hadde jeg liten omgang med.

Selv om det var omtrent ingen som hadde telefon, så var det ikke lenge før ordet spredde seg når det var fisk å få kjøpt hos Kirkeby. Da var det å dra i vei og stå i kø, i håp om å få kjøpt et middagsmåltid eller to. Å stå i kø var noe man måtte hele tida.

Det var liten biltrafikk. Det var bare doktor og dyrlege, og andre som drev nyttekjøring. Og så var det tyskerbiler da: svarte og stygge, og som det røk noe forferdelig av. Vi gutta hadde ikke særlig kontakt med tyske soldater, men vi fikk kjøpt av soldatene «Hohner» munnspill. På skytebanen som soldatene brukte fant vi tomhylser, det var utrulig hva vi hadde bruk for.

Jeg kan huske at far hadde et stort kart over Russland der det ble markert med knappenåler ettersom tyskerne trakk seg tilbake på Østfronten. Far var biilmekaniker og kara på verkstedet fikk montert en radio i et gammelt bilbatteri som lå henslengt i en haug med gammelt skrot. Her kunne de fange opp norske sendinger fra London.

Tiden gikk, og det gikk mot slutten av andre verdenskrig. Vi var sikkert en ganske gjennomsnittlig familie. De fleste hadde et liv som lignet på det vi hadde. Så kom den dagen som alle ventet på: «Den dagen freden braut løs», og det var i alle fall mye feiring. Norske flagg ble hentet fram og særlig i byene ble det trommet sammen til folketog som ble helt vilt med flagg og hornmusikk. Folk begynte å si som tidsangivelse «da krigen braut løs». Det var nok det han snudde litt på hodet, en kar på Ring, da han sa at «freden braut løs».

Men så var tiden kommet da de kunne finne fram igjen saker og ting som det hadde vært ulovlig å ha under krigen. Far grov fram att hagla si som han hadde gjømt i sagflisa over himlingen i annen etasje. Han hadde så vidt navnetiii med haglpatroner – og så gikk han ned i skogen som lå 200 m nedenfor oss og «støykte» ut en svær hara som han skjøt. En særdeles rask jakttur! Det var mye vilt i skogen da, fordi all slags jakt var forbudt i krigsåra.

Far hadde en bil også, som sto i garasjen i uthuset i alle krigsåra. En 1933-modell Opel Super Six. Den den fikk vi ikke brukt mye for det var ikke bensin å få kjøpt. Bensin var det rasjon på, og det var det på en rekke ting helt til begynnelsen av 50-tallet. Noen ting var det rasjonering på enda lenger, bl.a. nye biler.

Befolkningen i Norge i dag tror jeg er ganske fjerne fra dette, men jeg tror det er mange som trenger en påminnelse om hvordan det var.

Det jeg her har skrevet kunne godt ha vært mer detaljrikt, men det er egentlig ikke min hensikt. Min hensikt er å peke på de enorme forskjellene mellom livet i krigsåra og dagens levemåte. Slik kan det arte seg når ressursene bare går en vei – ut av landet.

Skrevet av Halvor J Skaugen (f. 1933)
i Benterudbakken i Furnes, nær Hamar.
ii Stafsberg skole
iii Så vidt navnet = noen få